Det første som møter oss på Rena, overraskende nok, er regn og fullt kaos ved uthenting av startposen med startnummer, tidtakerbrikke og lignende. Bekledningen går i ull underst, sykkelshorts, løse ben og armer, ekstra overdel og regnjakke. Sokkene ble pakket inn i plastposer, kompresjonsstrømper på leggen, og vanntette sko (det er siste gang de blir brukt i regn, vannet renner nemlig ikke ut igjen), vannflasker og camelback fylles opp. Sekken består av sykkelpumpe, ekstra slanger, lett verktøy, ullundertøy, ekstra sokker og hansker. Vi er klare! (løypa)

Rena, 224moh. Starten går kl 1300, jeg ønsker Vegard god tur og sykler på for å rekke toget tilbake kl 1800. Etter tips fra andre syklister prøver jeg å finne en rygg i starten for å spare tid, men det virker som de fleste, inkludert undertegnede har startet i feil gruppe og har det veldig travelt. Etter en hurtig start på asfalt blir overgangen til grus og sti ganske behagelig. Litt lenger frem i løypa ser jeg en kjent shorts, det viser seg å være Morten Bruberg (en av fire fra Sirius IT som deltok) vi slår av en liten prat før jeg sykler videre.

Skramstadsætra 13,4km, 43:37 (4:38 bak merkekravet). Fordelen med å starte bakerst er at nesten ingen sykler forbi deg. Det gir en veldig positiv følelse å sykle forbi folk som åpenbart sliter mer enn deg. Problemet er at du må sykle forbi. Hver eneste nedoverbakke holdt jeg venstre side og ropte bestemt ”hold høyre”, som det sto på skilt før hver unnabakke. Tydligvis ikke lett å lese eller høre for enkelte.

Rett etter første unnabakke er det en spylestasjon (som arrangøren burde revurdert plasseringen på) før det blir det gjørmete, Veldig gjørmete. Ikke bare har ca 15000 andre syklet foran og harvet opp underlaget, regnvannet har blitt blandet med underlaget til å bli en brun tyntflytende substans kaldt gjørme. Lys utblandet sjokoladekrem var min første tanke ved synet av hærligheten. Tilnærmet umulig å sykle i, helt klart noe en ikke vil studere på nært hold. Gjørmeløpet var i gang. De fleste fant spor som gikk noe utenom de verste partiene, men det sparer en ikke tid på. Det er ingen vits å gå rundt grøten, våt blir alle uansett. 10-15minutter med trilling og bæring av sykkelen i sleipt og bratt terreng, kanskje det mest krevende partiet i løpet. Det værste var unnagjort.

Bringbusætra 27,2km, 1:33:12 (13:28). De to første stasjonene syklet jeg rett forbi, men klarte å få med meg noen bananer, energi er viktig! Kom meg gjennom gjørmepartiet uten å bli våt på beina, selv med gjørme langt over knærne, men etter ca 35km begynte vannet å sige inn i skoene.

Kvartsdaddammen 49,7km, 2:34:32 (20:46). Stopper for å gjenopplive tærne, bytte sokker og hansker. Plastposan har sklidd innerst i skoen sammen med vannet, men overraskende nok renner det klart vann ut av skoene. Før jeg rekker å bytte sokker kjenner jeg kulda snike seg inn på overkroppen, jeg hiver på meg skoene, finner en sjokoladebar i jakkelomma (som også er full av vann) og sykler videre. 10 minutter totalt bortkasta tid, for 5 minutter senere er jeg like kald og våt på tærne.

Kulde gjør sitt med kroppen og det er ikke mye som blir registrert. På toppen av rosinbakken skjønte jeg hvorfor de serverte rosiner i bunnen og at jeg hadde syklet opp den værste kneika uten å registrere det, det meste gikk på autopilot. Kan takke lange seige turer i nordmarka for det. På toget til Rena ble jeg advart mot de siste bakkene der det er mye opp og ned og folk som roper at du snart er på toppen. Jeg hørte folkene, men bakkene la jeg ikke merke. Nok en gang gikk ting på autopilot.

Storåsen 69,9km, 3:47:35 (38:12). COLA! På autopilot glemte jeg å få i meg nok næring, noe som var årsaken til at jeg ble kald. Med hode hengende registrerte jeg skjermer, briller, flasker, pedaler og seter liggende langs løypa. Lurer på hva enkelte egentlig tenker på over fjellet, brillene er det siste du vil miste (bortsett fra pedalene.. og setet.. ). Få minutter etter siste målestasjon slo colaen skikkelig inn. De siste bakkene (nedover til en forandring) og slettene gjennom smale, humpete stier ga jeg alt som var. Asfaltdelen mot slutten fant jeg en rygg med samme fart og vi holdt det rullende helt til målpassering, uten å tape merkbart til de beste.

Lillehammer 4:34:31 (38:39). Utrolig med folk hadde samlet seg ved målpassering, eliten var nemlig ventet like bak. I målområdet blir sekken veid, ”alt for tung” var det eneste jeg hørte. Klokka viste 17:34:31, målet var nådd og toget var i rekkevidde, hvis jeg hadde droppet dusjen.

Håper på like godt føre neste år! Husk påmelding 11. november.

• Fjellseterløpet i april (?)
• 4 kamper for Datakameratene FK Gløshaugen
• Avbrutt Samecup i Tana
• Birkebeinerløpet
• ING New York Marathon

Året mitt startet ikke med fullsjuka (selv om det kanskje burde?), en avsluttning på ferien, kjøretur til Alta med påfølgende pizza, six feet under og overnatting hos John Einar. Flytur hjem med 23,5kg bagasje (uten å måtte betale overlast), en slitsom tur fra Tøyen til sofaen min..

I dag jobbet jeg 8 timer, dro til Tony å spiste Sushi (fra Samurai det artigste var nok skituren i østmarka, og selv om den ble 14km så var vel den siste km på tbanen :p

I går testet jeg utstyret i -3 til -5 grader på 1-2 cm nysnø. Blåswix var utgangspunktet som alltid og 8km på 50 minutter (inkludert en stopp for å ettersmøre skian) var i grunn ikke feil. I dag ble det 15km med to smørepauser. Problemet var egentlig ikke forhåndsarbeidet med skian, men at jeg manglet nødvendig smurning ved pluss grader. Sporet var glassert med is der det ikke var nysnø, og skian føltes tildels like glatt bakover som fremover. Etter en del staking og høydemeter ble føret bedre og jeg syns selv teknikken min ikke er helt ille. Neste steg blir teknikktrening og lengere turer. Treningen føltes bra og jeg er fornøyd med utstyret.

Sto opp og dusjet 0550. 0555 var det frokost mens jeg kledde på meg dagens utstyr. 0602 hentet jeg en heller dårlig kopp kaffe fra frokostbufeten på hotellet, drakk to slurker å stakk ut døra. Grunnen til den korte tiden på morran var at anbefalt oppmøtetid ved ferga til Staten Island var 0645 for de som hadde starttid kl 1000. Det viste seg å bare være tull å vas. Jeg kom 30 minutter for sent og køen utenfor ferga var helt syk. Alle skulle komme seg avgårde samtidig å trudde de hadde dårlig tid. Transporten over til Staten Island tok 30 minutter med 15 minutters køståing før jeg kom ombord. Deretter gikk det buss til startområdet og enda en kø for å komme seg inn i området.

Klokka 0800, to timer før starten, sto jeg i kø for å komme inn på området. Arrangøren har gjort en god jobb med administrering og koordinering av alle deltakerne. Gruppene var delt i 3 farger og ellers i grupper avhengig av de 2 første tallene i startnummeret. De største erfaringene med hele opplegget før start er at det er ingen vits å stresse, for du rekker frem til start uansett. Mine anbefalinger er: Ta med dasspapir, fordi det er slettes ikke sikkert at du finner det. Det til tross for den enorme mengden med toaletter i hele området.

Jeg møtte veldig mange forskjellige folk før start, og selv om du drar dit alene har du alltids noen som du kan prate med. Det er folk fra hele verden som deltar, noen har deltat før, andre har løpt andre maraton og enkelte har aldri løpt et maraton før (meg inkludert). Ved startområdet er det veldig mye klær, fordi folk flest har tatt med seg klær så de kan holde varmen helt frem til starten. På den måten unngår de å sende klær til målområdet.

Løpet går fra Staten Island, via Brooklyn, Queens, opp 1st avenue til Bronx, ned på østsiden av Central park og inn i parken fra undersiden. Det tok ganske lang tid å reise til løpet, og med 4 timer fra frokost til starten er det mye som må spises. Følte at 4 timer kom til å bli mye før starten men arrangøran gjorde en god jobb og hadde lagt opp en god koordinering av alle deltakere. Underveis til startområdet spiste jeg 5 bananer, 2 sportsbarer og ellers en del vann. Underveis i løpet drakk jeg vann frem til 21km og da først spiste jeg den første sportsbaren. Etter 21 km gikk jeg over til gatorade. Jeg hadde med meg både karbo-bar, vann og en energi-gel. Rett før 30km fikk jeg en sjokolade gel som jeg først angret på at jeg tok. usansynlig søt. Veldig fornøyd med å møte en ny drikkestasjon noen 100 meter etterpå, som lot meg skylle ned den vonde smaken samt få bort alle restene fra under skoan.

De første 3 timene gikk i grunn veldig greit, og hadde kommet opp til 30km på bare litt over 3 timer. Men det var da det hele ble slitsomt, begynte å kjenne det i beina og hadde mot slutten veldig lyst å stoppe for å ta en lang pause, og ved et tidspunkt hadde jeg lyst å legge meg ned å grine.. Til tross for det fortsatte jeg helt inn, men det ble mye gåing mot slutten. de siste 500 meteran føltes som de lengste æ har vært med på. Bare det å se mål ga en ekstra motivasjon men selv om jeg prøvde, gikk det ikke noe fortere å løpe. Ved målpassering hadde jeg mest lyst å legge meg ned, men med så mange folk rundt hadde jeg verken lyst eller plass til det.

Følelsen av å ha løpt 42km (26.2 miles) er helt utrolig. Møre lår, slitne ledd og muskler men ikke minst, mestringsfølelse!

Lørdagsmorgen tok vi bussen til byen, og som de turristene vi er fikk vi gratistur. Ikke fordi vi er turrister direkte, men fordi bussjåføren hadde forståelse for at vi ikke kunne vite at dem bare tok mynter eller Metrokort som betaling. “Where are you from?” spurte han. “Norway..”, “You can by metrocard at the subway, get back there!” I guess he wanted to say; fucking tourists.

Breakfast: Egg, bacon and potatoes.

Lunsj: Sandwich av noe slag på Penn station.

Dinner: En steik av et slag, masse poteter, brokkoli (den grønne typen), sopp og ekstra fra “side dishes” som vi ble “lurt” til å kjøpe. Vi ble mette iværtfall.

Det ble ganske mye gåing dagen før løpet, men beina var i fin form og man må jo dra rundt å se litt når man er her.

Taxi fare, 40USD inkl tips fra JFK til queens blvd og 63d street. Middag på KFC med påfølgende shopping på Key Marked. Amerikaneran har veldig mye rart i matbutikkan sine. Valget ble en pakke juice, vann, Quaker toasted coconut banana macadamia nut bars (karbohydrater), beef jerkey, øl til Tony og vann til meg.

Hotellet vi bor på, Howard Johnsen Express Inn, som består av to etasjer og i den grad knapt kan kalles hotell. Vi har i det minste tak over hoodet og opptil 4 vegger samt hver våres 120 seng. På tv er Arnold Schwarzenegger og alien vd predator, uttafor vinduet er en arbeidsmaskin som lager en betydelig mengde støy. Til tross for at klokka bare er 21 lokal tid (02:00 norsk tid) begynner øyan å bli ganske så sigen og jeg regner med at vi tar kveld snart.

Selv om det kanskje var ventet, med mellomlanding i finland, at vi ville møte på språkproblemer og den forskjellige kulturen å væremåten, kom det likevel litt overraskende å bli møtt med “… derve…” av flyvertinnen. vidre bygde det seg opp med finsk, finsk-norsk og finsk-engelsk beskrivelse av sikkerhetsrutiner osv. Jeg har jo reist en del før, og det samme har Tony, så fokuset mitt gikk på å få pakket opp de nye ørepluggan av Zenheizer (?) som jeg tidligere hadde revet å slitt i for å få ut av den plastsmelta pakken fra helvette…. nok om det.

Det var selvfølgelig tåke på Gardermoen, og ikke uventet var flyet forsinket. Tiden brukte vi på å sitte i flyet, vente på de-icing av både motorer og vinger.

På flyet fikk vi frokost og en slags kaffe, og mens Tony leste i birkebeinerbladet fikk jeg testet ut ørepluggan mine, som var et godt kjøp foreløpig. Under landing fikk jeg tidenes værste propp i øret og hadde smerter helt til passkontrollen når vi gikk til gate etter landing. Akkurat nå surkler det bare i øret, men jeg regner med at det går over etterhvert.

Under konsumering av baguetter og øl/iste i terminalen hørte vi på høytaleran: “bla bla ei sää peiitää KOSKENKORVA bla bla .. come to gate number X imidiatly” Vi skjønte ikke stort av det første som ble sagt men brøt ut i latter når de nevnte Koskenkorva. I norge er det jo ikke lov med alkoholreklame, men her i det store utland går det vist greit, men hele opplegget ble jo tatt litt ut av kontekts når vi ikke fikk med oss alt.

Ettersom treningen gikk sin gang og studietiden nærmet seg slutten kom den avgjørende tiden, trekningen til maratonet. Resultatet ble ikke helt som vi håpet på, og til tross for at en av oss fikk plass var det langt i fra en god trekning. Til tross for at bare en av oss ble trekt ut, kunne det helt klart vært værre. I tiden etter avslutningen av studietiden, innlevering av mastern og påfølgende feiring, kom imidlertidig min nedtur også. I all fokuset på treningen til fotballturneringen som aldri ble noe av i Tana (les tidligere innlegg) fikk jeg antydning til beinhinnebetennelse. Dette medførte mye alternativ trening og når høsten kom var jeg usikker på formen til den store dagen.

Ettersom høsten nærmet seg fikk jeg prøvd formen under Birkebeinerløpet. Det løpet er kanskje noe av det artigste og mest slitsome jeg har vært med på. Selv om det bare er 21km, som i grunn er kort samenlignet med alle kilometran og skoene jeg har lagt bak meg det siste året. Birken er ikke som andre løp, der møter du både bakke, gjørme, myr det er vått, kaldt og varmt på en gang. Du må løpe ned bratte bakker, på trange stier i skog med sleipe røtter, steiner og oppå det hele er det en haug med andre folk rundt det som man må ta hensyn til.

Nå, tre dager før den store dagen, sitter jeg i sofan og ser på tv. Jeg har enda ikke pakket og klokken nærmer seg 21, Helstrøm klager på mat, kaffe og kake hos en eller annen restaurant ved sjøen. Flyet våres går kl 0845 (?) i morgen tidlig, og vi tar flytoget halv 7 (eller var det 0730?). Som du kanskje skjønner har jeg ikke helt oversikt over alt som skjer, det eneste som er klart til i morgen er treningsklærne mine som ligger ien haug på gulvet. Nye joggesko som jeg kjøpte i høst, doble sokker som forhindrer gnagsår, to typer overdeler til kaldt og mindre kaldt vær, garmin forerunner 405 med tilbehør, compeed og sportstape.

I morgen kommer det kanskje mer, og ila helgen/neste uke burde det komme mer informasjon om forberedelser og resultater.
Følg med på The ING New York Marathon sin hjemmeside